ULLAPRODUKTER : Duodji

GISTÀT

Den samiske reinskinnsvotten

Denne gistàten er laget med skinn (sisti) fra en gammel skinnsofe inni handa. Grunnen til at den er laget slik er at det er lettere å bøye votten samtidig trenger varmen fra handtaket på sneskuteren lettere igjennom skinn enn reinskinnpelsen. Vottene er pyntet med pels fra en gammel pelskåpe.

Nå man skal sy gistàt må man ha utstyr og noe må man lage sjøl.

Fingerbøl

Selvsydd fingerbøl av skinn. Skinnet bør være litt tykt ellers trykker man fort nålen gjennom. Fingerbøl må man ha på tommel og pekefinger

Her har jeg et knippe hjelpemiddler. Klipene fant jeg på Biltema og er kjempenyttig for å holde skinnet på plass mens man holder på å sy. Det går dårlig å bruke knappenåler og tråklesøm.

Dette er tråden som brukes, nymoderne senetråd. Ekte senetråd ble skåret fra reinfoten, tørket og splittet i tynne tråder for deretter å bli tvinnet sammen til lengere tykkere tråder.

Syr man mye er det best å kjøpe en sånn stor rull som dette, her er det 1000 m tråd. Det finnes også mindre ruller med tråd.

Jeg tar ca 2 m tråd, trer nålen inn på tråden til midten, tvinner trådene sammen med å rulle trådene på låret ( ikke bukse med glatt stoff). Trådene bør helst tvinnes hver for seg og så tvinnes de to tvinnede tråene sammen. Hvis man ikke tvinner tråden vil den flise seg og henge seg opp der den ikke skal henge seg opp.

Så må man ha skinn. Til et par votter trenger man alle 4 fotskinnene fra en rein. Man flår skinnet av reinfoten slik at skinnet blir så stort og helt som mulig.

Reinskinnet har så mange forskjellige farger og mønster at man alltid får unike votter med unike mønster og farger.

Når skinnet er flådd av reinfoten må det brettes ut og spiles med pappstrimler for at det ikke skal krølle seg under tørkeprosessen. Det er også lurt å merke skinnet med f.eks årstall.

Så er det å henge ut skinnene til tørking. Jeg har latt meg fortelle at skinnen skal henge ute til tørk i minst 2 år før de skal brukes.

Her har jeg samlet tørre skinn og hengt dem opp på et luftig kaldt lager.

Når skinnene er tørket og klar til bruk må det skrapes. Til dette brukes ei skrapa som på samisk heter jiehkku

Skinnene skrapes ren for alle hinner slik at det er klar til å barkes.

For at man skal kunne barke skinnet trenger man bark. Her sitter jeg og skraper bark av greiner i et nydelig vintervær. Det er også greit å ha selskap av en elghund, dette er den eldste av våre 3 gråhunder, hun heter Tinka.

Jeg bruker bark fra vie og selje som jeg henter rett utenfor huset.

Seljebarken blir umiddelbar rød når den kommer i kontakt med oksygen. Så bruker man selje får skinnet en rødlig farge når det barkes.

Jeg bruker en blanding av vie og selje, hvorfor vet jeg ikke, det bare blir slik.

Barkeprosessen er egentlig en komplisert vitenskap. Det skjer mange kjemiske reaksjoner ved barking og barkelågen skal ha forskjellig styrke etterhvert som man barker skinnet gang etter gang. Dette har jeg ikke lært nok om så jeg gjør det enkelt, koker vann og bark på svak varme i noen timer for å trekke mest mulig garvesyre ut av barken. Det har funket for meg.


Barkelågen ser ikke særlig delikat ut...og har en særegen lukt. Når jeg barker gnir jeg skinnet med barken. Skinnet skal ikke bli for vått så man må bruke barken som en vridd vaskeklut. Skinnet kan/skal barkes flere ganger, dette for å få skinnet mykere og mere vannbestandig/vannfast.

Når skinnet er ferdig skrapet og barket legger man på mønsteret. Det er viktig å være nøye når man legger på mønsteret slik at man utnytter hele skinnet på best mulig måte. Tidligere var dette veldig viktig fordi man ikke hadde tilgang til så mange skinn. Man ser når man legger ut mønstret at det passer med fasongen på skinnet.

Mønster til tommel, inni handflaten og oppover armen.

Her legges mønstret til vottens sider og det som skal være oppå handen og oppover armen

De forkjellige delen

Så skal det syes. Nålen som brukes er en skinnnål, spissen på denne nålen er direkte knivskarp med tre kanter. Hvis man bruker en slik nål uten fingerbøl skjærer den hull i huden som en kniv. Det er en gylden regel som sier at man ikke skal bruke skinnål hvis man klarer å sy igjennom et skinn med en vanlig nål, dette fordi skinnålen skjærer hull i skinnet.

Her vises klipene i aksjon for å holde skinndeler sammen. I bakgrunnen vises saksa, det er viktig å ha en god og stødig saks og den skal helst ikke brukes til noe annet enn å klippe i skinn.

Skinnet holdes fuktig under hele syprosessen med barkelåg.

Skinnet skal rynkes riktig og på bestemte plasser for at votten skal få riktig fasong. Jeg har også erfart at man bør prøve votten etterhvert som man syr de forskjellige delene sammen slik at man ser at votten har riktig fasong og ikke vrir seg. Skinn er jo et levende materiale og er under denne prosessen fuktig så det kan strekke seg alle veier. Når votten prøves brukes de før omtalte klipene for å holde delene sammen.